ELOLINON

Igjen skjer det. Noe er tapt. Savnet. Mennesker som drar i hver sin retning, der den ene parten velger å dra alene. Klart det er vondt. Klart det sårer og er trist. Heldigvis er de flere om det. Det rammer alle, og akkurat nå har det rammet mange av dem. Men livet går videre. Man lærer av det og blir sterkere. Gjør man ikke det, så kommer man seg ikke videre. De sterkeste overlever. Man har en sørgetid, man avslutter den og går videre. Men noen kommer seg aldri videre. Noen har ikke engang opplevd den mest sårende sorten, men likevel kommer de seg ikke videre. Svake mennesker.

Du er alltid skulderen å gråte på. Alltid. Så utrolig mye det har vært på en gang nå, men likevel sitter du der - stø som et fjell hva enn det måtte være. Du prøver deg på en liten antydning til at "livet går videre"og da ser de på deg med forakt i blikket og blir sinte fordi du ikke forstår. Men du forstår. Og det vet de. Du forstår så altfor godt - selv om du ikke har vært der selv. For du føler alt så inderlig, og du vet hvordan det er - uten at du kan forklare hvordan du vet det. Du tar på deg alt, deres bekymringer - deres problemer. I det de går fra deg føler de seg mye bedre, mens du har tatt på deg alt. Du må ta hensyn, du må vise omsorg og medfølelse. Du må lide for deres synder. Du vil bare at de skal komme seg videre - for da kan du også det.

Hvorfor? Hvorfor må du alltid bry deg? Du vet ikke. Du vil bare ikke havne i konflikt. Du vil at alle skal ha det bra, bare sånn at du slipper å føle andres vrede på deg selv. For det takler du ikke. Du later som om du er sterk, stødig og medfølende - og du tror på det selv også der og da. De kommer til deg, alltid. Ingen forstår som deg, ingen trøster som deg. Og du vil fortsette å hjelpe, fordi da gjør du noe bra. Men du ender alltid opp med skyld og vrede likevel.

Du vil bare rope ut alt du har på hjertet, at du også trenger noen - men du klarer det ikke. Fordi ingen forstår. Ingen forstår slik du gjør. Ingen bryr seg slik du gjør. Derfor vil aldri noen forstå deg heller. Den eneste du har er deg. Du kan aldri fortelle ting på samme måte som dem. Du vil aldri gjøre det - fordi de ikke forstår, og de bryr seg ikke.

Så du fortsetter å være den gråtende skulderen, fordi det er der du er trygg. Trygg og ulykkelig til slutten. Aldri om noen får vite at du alltid føler som du gjør, uansett hva som skjer. Alltid er du skulderen, aldri den som får gråte. Du må være sterk. Selv om du er så svak at du knapt lever. For når det virkelig er som verst, og du har vært en skulder hele tiden - da kjenner du det; du er alltid helt alene.

Man skal omgås andre, hele tiden. Man skal få jobb, stifte familie og gjøre karriere. Hva gjør vi det for? Hva er meningen med det? Det er så mange som enkelt og greit kan finne svar. Men det er fordi det er deres svar - ikke ditt. Hva er meningen med å ta hensyn, bry seg, analysere og formidle, kontakte og skape? Du vet ikke. Det gir ikke deg mening. Kanskje det ikke er noen mening.

Hvorfor er vi her da? Hvorfor blir vi gitt dette livet? Skal vi sløse det bort som vi vil, eller skal vi bruke det til noe meningsfullt som egentlig ikke betyr noe likevel? Det spiller ingen rolle.

Fordi det er det samme hele tiden - og ingen kan gi deg noen forklaring eller noe svar på hvordan det er eller hvorfor det er sånn. Du må bare finne det ut selv. Klart du kan prøve å gli inn i resten av mengden og se forbi det og leve her og nå. Men du er en tenker, en analysator - og det vil du alltid være. Selv om du skulle ønske du kunne være dum og uvitende i stedet.

Du kan ikke styre tankegangen din. Du kan ikke bestemme hva du skal tenke på. Prøv å ikke tenk på gule pingviner.

Nettopp.

Du klarer aldri å slutte å analysere. Du klarer aldri å slutte å tenke. Du klarer ikke å finne noen mening eller bare la livet gå sin gang. Du føler deg ikke hel; noe mangler. Noe du aldri kommer til å finne -fordi det ikke finnes. Men du fortsetter å håpe. Og så lenge du har håpet, så venter du. Du har ventet så lenge at du kan vente litt til.

Men når håpet forsvinner, da har du ingenting igjen.

"Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside while still alive."

-          Tupac

'Cause it's a bittersweet symphony, this life

Try to make ends meet

You're a slave to money then you die

I'll take you down the only road I've ever been down

You know the one that takes you to the places

where all the veins meet yeah,

No change, I can change

I can change, I can change

But I'm here in my mold

I am here in my mold

But I'm a million different people

from one day to the next

I can't change my mold

No, no, no, no, no

The Verve - Bittersweet Symphony

A coma might feel better than this

attempting to discover where to begin

You're weighed down, you're full of something

Of sickness, and desertion

You're weighed down, you're full of something

you're underneath it all

So say goodbye to love

and hold your head up high

There's no need to rush

we're all just waiting, waiting to die

Hoping a better place is all I need

with moments of innocence and mystery

Oh, it's the little things you miss

Like waking up all alone

Oh, it's the little things you miss

when you're underneath it all

So say goodbye to love

and hold your head up high

There's no need to rush

we're all just waiting, waiting to die

All your friends seem like enemies

when you're broken down and empty

All your friends seem like enemies

when you're broken down and empty

So say goodbye to love

and hold your head up high

There's no need to rush

we're all just waiting, waiting to die

Uansett hvordan du starter blir det rart. Teit. Dumt. Men hva gjør vel det? Det betyr ingenting likevel. Fordi ingenting betyr noe. Det er ingenting. Ingenting finnes. Ingenting nå, ingenting etter. 

Du prøver å komme frem til noe. Noe som kan gjelde alle parter. Alt du sier er at det ikke finnes noe. For det tror ikke du. Men de som tror at det er noe, de som lever og føler - de er dine største motstandere. Du synes de er naive og godttroende. Men det spiller ingen rolle, fordi de er jo ingenting for deg likevel. Ingenting er noe.

Men innerst inne misunner du dem. Ikke beundrer dem, nei - du misunner dem fordi de ikke vet bedre. Og de har det godt. De er lykkelige, de har håp. Noen ganger skulle du ønske du bare kunne tro. Du skulle ønske noen kunne klype deg i armen, holde deg i hånden, se deg inn i øynene og si; dette er virkelig. 

Du tror ikke det er noe etter. Derfor finner du heller ingen mening her og nå. Hva betyr det, når du uansett ikke kommer til å vite hva det betyr etter?

Det eneste som betyr noe, er at det er viktig for deg nå. Det betyr noe hva du gjør her og nå. For deg. Du må bare prøve å leve. Det er de små øyeblikkene som gjør det verdt det.

"Whatever you do will be insignificant, but it is very important that you do it."

- Mahatma Gandhi

Men det forsvant. Hjelp var budskapet. Og det forsvant.

Kanskje du bare skal gi opp da. Det er det det betyr. Tårene triller, og du orker ikke mer. Ikke mer av dette. Ikke mer av dem.

Jeg har aldri følt meg så alene før, med så mange rundt meg. Jeg vil ikke være alene lenger. Jeg vil være noen.

Det du var her for, det klarer du ikke. Du klarer ingenting. Det kommer aldri til å gi seg. Ikke så lenge du er her. Du klarer ikke. Orker ikke. Vil ikke. Kan ikke. Klarer ikke.

Hold kjeft og lid i stillhet. For i det øyeblikket du åpner opp for å snakke - da taper du. Du er ynkelig og patetisk. Du trengs ikke. Se rundt deg. Hadde noen merket om du var borte?

Nei. Og du vil at de skal merke det. Det er det eneste du har. Du vil ikke forsvinne om ingen husker deg uansett. Det er alt du har .

"I hate mankind, for I think myself one of the best of them, and I know how bad I am."

- Joseph Baretti

Uten mening.

Alt skal bety noe. Alt skal være noe, for deg. Du vil bryte mønsteret, være original og spesiell - samtidig som du er redd for å være annerledes, skille deg ut. 

Alt blir utprøvd for å endre på det, men ingenting fungerer. Det er bare tankegangen som kan gjøres noe med. "Slutt å sammenlign deg med andre." Men det er jo det ALLE gjør! vi har alle forbilder og rollemodeller, og folk vi misunner. Hvordan er det mulig å IKKE sammenligne seg med dem? Nettopp - umulig. Vi gjør det uansett om vi vil eller ikke.

Så er det denne ene tanken om at det er deg det er noe galt med, det er du som skiller deg ut. Kanskje den er sann. Du vil ikke tro det, men du gjør det. Du vil egentlig tro det litt - drar deg selv ned i kjelleren. 

Nå fungerer faktisk ikke ting lenger. Virkelig. Ikke dette heller. Ikke dette. Det eneste du kunne, kan du ikke lenger. Hvordan skal det gå med deg? Det er ikke nok og være "fin, søt og snill og grei." Det er synonymt med "vet egentlig ikke hva man skal si så man lyver litt istedet for å få god samvittighet." Det hjelper ikke å være fin, søt og snill og grei når alle rundt deg er nydelige, fantastiske, unike og spesielle, originale og enestående.

Du kan jo prøve å overbevise deg selv om at du er bra nok, at du også er unik på en god måte, og ikke bare "normal." Men vi vet alle at det ikke går i lengden. 

Du er ikke bra nok. Du kommer ikke til å bli. Du er bare en kopi, i beste fall en dårlig en.

Alt du vil er å være fantastisk og nydelig, original og enestående slik de andre er. Selv om de er mange er de jo ikke kopier, de er jo nettopp - originale og unike. Du er ingenting. Du klarer ingenting, ikke dette engang. Du bare klager. Ja. For du ser alle. Og alle ser forbi deg det øyeblikket de vet at du har sett dem. Da er de ok. For det ble din jobb. Du ble den som måtte få all dritten - mens de andre skulle trykke deg lenger og lenger ned. Nå må du vel klare å treffe bunnen snart?

Ja, det er noe du kan - være sint, og å klage.

Rammer. Firkanter. Rundinger. Rektangel. Trekanter. Linjer.

De holder deg innenfor. Hva du egentlig vil frem til vet du ikke. Du vet ikke hvor du ender opp eller hvordan. Alt du vet er at du ikke orker mer av dette. For nå som du endelig var ferdig med denne fasen - så var det som å starte på nytt.

Den linjen du har rundt det er ekkel.

Den linjen du har rundt det er så fin.

Det siste ble sagt bare for å gjøre opp for det første, akkurat som et skuespill av uskyldighet hvor man trodde du ikke visste, husket - men det gjorde du. Og dessuten - var det det eneste man klarte å si? Så hva om man blir blind da? Da er det ikke noe mer da. Får håpe at det på innsiden gjør opp for det, men! Det gjør det jo ikke, gitt.

Dette skulle jo være over nå. Du er i en annen fase, ja - du takler det helt annerledes. Du stenger det inne. Og det gjør det mer akseptabelt for andre, på en måte. Men det er så mye verre, for deg. Ikke som en vulkan, mer som isen som slår sprekker om våren. Litt etter litt. Før plutselig alt smelter og man forsvinner i dypet. Vet ikke engang om man når bunnen.

Så utrolig slitsomt. Så utrolig mørkt. Du har så lyst til å si det, syte mer. Men alle går lei - du går lei. Flaksen har tatt slutt også. Og dette er bare starten på det hele. Det kommer til å bli verre - det kunne jo ikke gå bra så lenge, kunne det vel?

Og du som endelig trodde du var sterk - svake menneske.

It's time to forget about the past
To wash away what happened last
Hide behind an empty face
Don't ask too much, just say
'Cause this is just a game

Enkelt og greit.

Shakespeare.

To be or not to be. That is the question.

Men det er så uendelig mye mer til dette enn bare å være. Hvem er du? Hva vil du? Du vil være, men du vet ikke hvorfor - langt mindre hvordan. Det virker som om alle rundt deg har funnet svar på dette. Alle gjør noe. Alle kommer seg videre.

Du klarer ikke engang å si det høyt. Ofte finner man ut ting da, ved å si de høyt. Du gjør ofte det. Ofte dårlige ting, ting du egentlig ikke vil finne ut. Ofte finner andre de ut også. Det er ikke bra. Du vil at de skal vite, men samtidig ikke. Du må si det høyt alene først. Ingen vil egentlig vite hvordan likevel, de vil vite om. De er egoistiske uansett. Du også. Alltid. Du fortjener ikke engang å få lov til å være egoistisk. Det er så mange som har det så mye verre. Så hold kjeft - lær deg det.

Tankene kommer ikke lenger så lett, de kommer rotete. Dette er rotete. Hvordan finne en start og en avslutning? Det pleide ikke å være noe problem. Ingenting går lenger. Stream of consciousness, og strømmen går så fort at du ikke rekker å si det høyt engang. Der var sammenhengen tilbake! Eller, nei...

Alt du har er å klamre deg fast til at Shakespeare hadde rett. At det er så lett - å være. Og når man er, så er man som alle andre - men likevel unik.

Men du tror ikke på Shakespeare. Han lever ikke nå. Han vet ikke hvordan det er. Ingen vet hvordan det er. For du er jo unik. Det er ingen som deg, ingen som har det som deg, ingen som kan bli som deg. Hvorfor måtte du bli deg? Hva gjorde du? Du kan jo ikke ha gjort noe...! For du bare ble. Enten er man, eller så er man ikke. Sa Shakespeare. Kanskje han hadde litt rett likevel.

Det er denne dypere meningen. Den må finnes et sted. Det må være noe for deg der ute. Noen. Kanskje du bare skal sette deg ned å la tingene fly forbi og nyte dem, slik du gjorde før. Men du kan ikke, det går ikke. Det fungerer ikke sånn. Du vet ikke hvordan det fungerer, men du vet hvordan det ikke fungerer. Vil det noensinne fungere?

Det skal være inspirerende. Det er inspirerende. Bare ikke nå. Bare ikke på deg. Det er ikke dem - det er deg.

Tilbake til start. Nå som det egentlig var slutt. Og der var sammenhengen tilbake igjen.

Jeg forventer ikke at du bryr deg om dette. Langt mindre at du forstår. Det jeg forventer av deg er at du setter deg ned etter å ha lest dette, og tenker igjennom dine egne problemer. Og det kommer du til å gjøre. Fordi du kommer til å føle at det er DEG dette gjelder, fordi jeg skriver DU. Og det er greit - det er godt å synes synd på seg selv av og til. Men ikke hele tiden, og av frykt for at det skal skje, så skriver jeg dettte. Jeg er meg. Jeg er du. Det er ikke sikkert du engang føler at du er du. Jeg er du. Og jeg gjør alt for å slippe å være det. Forstår du? Jeg forventet det ikke.

Sitting in a big white room alone 
Tilt my head back, feel the tears roll down 
Cause my eyes can't see in the dark 
I feel young, broken, so so scared 
I don't wanna be here anymore 
Wanna be somewhere else 
Normal and free, like I used to be 
But I have to stay in this big white room 
With little old me 

I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 
I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 

Sitting in a big white room alone 
Close the door 
Don't want the pain to come in 
I clench my fist 
And try to stay strong 
I cry, feel sick 
My heart is beating out of control 
Can I run more faster than you 
I wanna feel my body again 
Feel the wind in my hair 

But I have to stay in this big white room 
Cos no one else cares 

I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 
I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 

Everybody's looking at me 
Everybody's staring at me 
What do I do now 
Smile, yeah 
Everybody's looking at me 
Everybody's staring at me 
What do I do now 
Smile, yeah 

I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 
I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 

I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine 
I'm going crazy 
I'm losing my mind 
I'm going crazy 
In this big white room of mine